Konge i skoeske?

Den siste uken har jeg jobbet med to artikler i Slektshistoriewiki, den ene om Det kongelige mausoleum på Akershus slott og den andre om Krypten samme sted. Underveis i arbeidet kom jeg over en herlig utveksling fra desember 1993 og januar 1994 mellom tidligere stortingsrepresentant og kultur- og vitenskapsminister Lars Roar Langslet og dr.med. Per Holck angående oppbevaringen av hodeskallene til kong Håkon V Magnusson og dronning Eufemia.

Under overskriften «Konge i skoeske» skrev Langslet som en innledning til en kommentar om diskusjonene rundt den nøyaktige beliggenheten til kong Olav den Helliges grav i Nidarosdomen:

«For vel elleve år siden var jeg til stede ved en eiendommelig seremoni: Et sølvskrin med de jordiske levninger av kong Håkon 5. Magnusson og hans dronning Eufemia ble satt inn i muren i den kongelige gravkrypt på Akershus Slott. Levningene bestod av bare de to kongelige kranier – derfor greide det seg med et skrin av middels størrelse. Jeg var blant de få som fikk se dem før skrinet ble lukket. Gjennom generasjoner hadde hodeskallene vært brukt som demonstrasjonsmateriale ved Anatomisk institutt, fikk vi høre, og der ble de oppbevart i to skoesker. Men omsider hadde noen skjønt at skoesker ikke er noe verdig gravsted for en norsk konge og dronning, og Riksantikvaren ordnet opp.»

(Aftenposten 30. desember 1993 nr. 599, s. 8.)

Per Holck satte bokstavelig talt skapet på plass i et motinnlegg på nyåret:

«Disse middelalderske skallene er hele tiden blitt oppbevart på instituttet – selvfølgelig ikke i skoesker, slik Langslet påstår, men i egne skap. Skallene har utgjort en del av den verdifulle antropologiske samlingen her, og det er således ganske freidig å påstå at disse klenodier «gjennom generasjoner hadde vært brukt som demonstrasjonsmateriale ved Anatomisk institutt». At Riksantikvaren skulle ha opptrådt som en slags reddende engel som «omsider skjønte at skoesker ikke er noe verdig gravsted for en norsk konge», er heller ikke riktig. Hvorfor hadde da ingen grepet inn tidligere? At skallen befant seg på Anatomisk institutt, var jo kjent siden 1868. Tvert imot gikk det hele syv år – efter diverse henvendelser fra privatpersoner – før de antikvariske myndigheter tok hansken opp. At innmuringen i 1982 heller ikke skjedde i «et sølvskrin», men «bare» i et av rustfritt stål», er kanskje av mindre betydning i denne sammenheng.»

 (Aftenposten 11. januar 1994 nr. 16, s. 15.)

Holck mente at Langslet hadde satt instituttet i et mindre flatterende lys. langslet fulgte så opp med en sluttreplikk, som er den morsomtste i utvekslingen, og med herlig språk og en strålende avslutning:

 «Kong Håkon V Magnussons hodeskalle ble altså oppbevart på Anatomisk institutt 1868–1982 i et skap – ikke i en skoeske, slik jeg dengang ble fortalt. Dette berøver naturligvis min artikkel (30.12) for en poetisk forsiring. Men jeg kan ikke innse at det rokker mitt poeng: At Anatomisk institutt ikke var det naturlige gravsted for en norsk middelalderkonge. Og i dette er vel dr.med. Per Holck helt enig, siden det var han som tok saken opp (se 11.1.)? Et innspill som jeg selvsagt gir ham stor heder for. Han anklager meg for å ha satt instituttet «i et lite flatterende lys», fordi jeg «ganske freidig» har påstått at den kongelige skalle var demonstrasjonsmateriale ved instituttet. Men jeg la ikke noe odiøst i «demonstrasjonsmateriale»! Jeg trodde ganske enkelt at hensikten med å ha gamle kranier i den antropologiske samlingen var at studenter og forskere skulle ha adgang til å se og studere dem. For det var vel tross alt en nøkkel til skapet?»

(Aftenposten 20. januar 1994 nr. 32, s. 15.)