Genealogen nr. 2, 2022

Genealogen nr. 2, 2022, kom i posten like før jul, og jeg brukte deler av romjulen til å lese. I spalten «Redaktørens hjørne» skriver Rune Nedrud at «Denne gangen er det behov for å varsle leserne om at stofftilgangen til bladet begynner å bli liten. Skal leserne og medlemmene få Genealogen, er vi avhengige av at noen bidrar med stoff. Det burde være en motivasjon til de skrivende medlemmer å få publisert artikkelen sin til alle medlemmer i foreningen helt gratis. Håpet er at vinteren vil gi skribenter litt tid og anledning til å komme på banen med nytt og spennende stoff til glede for alle som ønsker å lese om sin store hobby. Redaksjonen mottar med glede både store og små artikler som kan publiseres. Nyere og eldre oppdagelser av slektskap over hele landet er velkomment stoff, det samme er små og store nyheter fra inn- og utland om verktøy, nettsider og annet som kan hjelpe oss slektsforskere videre i vårt arbeid med egen eller andres slekt.» Denne oppfordringen støtter jeg helhjertet. Jeg tror dessuten at eksempelvis det å skrive litt om egen eller andres slekt vil være til stor fordel for egen forskning – skriveprosessen vil gi en større og bedre oversikt over hvor man står og hva som gjenstår av videre arbeid.

Men selv om redaksjonen sliter med å få inn bidrag, byr da utgaven på mange og varierte artikler som til sammen gir utbytterik lesning. Av innholdet kan nevnes:

• Dag Trygsland Hoelseth: Det norske kongehuset og dronning Elizabeth II, s. 4–6.
• Redaksjonen: Stor vekst i DNA-testing de siste år, s. 6.
• Ivar Leveraas: Et brent barn som søkte seg til ilden: Cordelia Edvardson (1929–2012), s. 7–10.
• Finn Roaas: Gården Tolfshuus i Tomter, s. 11–24.
• Ole Yttri: Ragnhild Olsdatter Gjøsegården (1760-....) i Vinger, en konstruert person, s. 25–26.
• Rune Nedrud: Dengang offeret fikk skylden – Incest-sak på Toten 1687, s. 27–32.
• Lars Løberg/Johan Marius Setsaas: Benkestokker i hytt og gevær, s. 33–41.
• Arne Mathisen: Registrering av gravminner, s. 42.
• Dag Trygsland Hoelseth: Medlemstur til Finnskogen, s. 43–46.
• Lars Løberg: Odd Handegård klarte det (bokanmeldelse av «Vår felles slektshistorie – Hardanger, Sunnhordland, Ryfylke m.m. 1170–1650.  Appendix om innvandringen til Norden etter siste istid», Tromsø: Vale Forlag, 2022), s. 49–50.
• Are S. Gustavsen: Hurum gårds- og slektshistorie snart i trykken, s. 51.
• Are S. Gustavsen: Lars Erik Øyane (1953–2022): Bygdebokforfatter av stort format og savnet av mange, s. 52–55.

Mine to bidrag var altså en kort artikkel om forbindelsene mellom det norske kongehuset og dronning Elizabeth II i anledning hennes bortgang 8. september 2022, samt en reportasje i ord og bilder fra medlemsturen til Finnskogen 11. juni 2022. I tillegg hadde jeg levert en bokanmeldelse, men den ble det ikke plass til denne gangen. Det aksepterer jeg selvsagt, men jeg håper anmeldelsen kommer med i neste utgave. Min lille artikkel om de kongelige norsk-britiske forbindelsene fikk altså forsidebildet denne gangen. Artikkelen var kanskje ikke så dyptpløyende at den fortjente slik en ære, men jeg skal vel ikke klage. Det var et fint bilde av dronningen. Og det er hyggelig å kunne bidra. I tillegg til de to artiklene stod jeg også for protokollen fra årsmøtet 31. mai 2022. Det begynner å bli en tradisjon ...

Lars Erik Øyane var en stor personlighet og en stor glede å bli kjent med i Digitalarkivets brukerforum. Han er allerede et stort savn i slektsforskermiljøet. Jeg ble svært glad for å lese Gustavsens flotte portrett av ham.

Føljetongen om Benkestokkene fortsetter. Bjarne Hollund hadde på trykk en artikkelserie om mulige  Benkestokker i Hordaland i Genealogen (nr. 2/2020 og nr. 1 og 2/2021). I påfølgende utgave, nr. 1/2022, slo Lars Løberg og Johan Marius Setsaas beina under Hollunds hypoteser, og i samme nummer fikk Hollund muligheten til en samtidig imøtegåelse. Tospannet Løberg/Setsaas' bidrag i herværende utgave er altså en kritisk kommentar til Hollunds imøtegåelsesartikkel. Og dermed er kanskje siste ord sagt i saken for en stund?

Short English summary: The article covers the latest issue of Genealogen, the bi-annual newsletter of the Norwegian Genealogical Society. 

Konge i skoeske?

Den siste uken har jeg jobbet med to artikler i Slektshistoriewiki, den ene om Det kongelige mausoleum på Akershus slott og den andre om Krypten samme sted. Underveis i arbeidet kom jeg over en herlig utveksling fra desember 1993 og januar 1994 mellom tidligere stortingsrepresentant og kultur- og vitenskapsminister Lars Roar Langslet og dr.med. Per Holck angående oppbevaringen av hodeskallene til kong Håkon V Magnusson og dronning Eufemia.

Under overskriften «Konge i skoeske» skrev Langslet som en innledning til en kommentar om diskusjonene rundt den nøyaktige beliggenheten til kong Olav den Helliges grav i Nidarosdomen:

«For vel elleve år siden var jeg til stede ved en eiendommelig seremoni: Et sølvskrin med de jordiske levninger av kong Håkon 5. Magnusson og hans dronning Eufemia ble satt inn i muren i den kongelige gravkrypt på Akershus Slott. Levningene bestod av bare de to kongelige kranier – derfor greide det seg med et skrin av middels størrelse. Jeg var blant de få som fikk se dem før skrinet ble lukket. Gjennom generasjoner hadde hodeskallene vært brukt som demonstrasjonsmateriale ved Anatomisk institutt, fikk vi høre, og der ble de oppbevart i to skoesker. Men omsider hadde noen skjønt at skoesker ikke er noe verdig gravsted for en norsk konge og dronning, og Riksantikvaren ordnet opp.»

(Aftenposten 30. desember 1993 nr. 599, s. 8.)

Per Holck satte bokstavelig talt skapet på plass i et motinnlegg på nyåret:

«Disse middelalderske skallene er hele tiden blitt oppbevart på instituttet – selvfølgelig ikke i skoesker, slik Langslet påstår, men i egne skap. Skallene har utgjort en del av den verdifulle antropologiske samlingen her, og det er således ganske freidig å påstå at disse klenodier «gjennom generasjoner hadde vært brukt som demonstrasjonsmateriale ved Anatomisk institutt». At Riksantikvaren skulle ha opptrådt som en slags reddende engel som «omsider skjønte at skoesker ikke er noe verdig gravsted for en norsk konge», er heller ikke riktig. Hvorfor hadde da ingen grepet inn tidligere? At skallen befant seg på Anatomisk institutt, var jo kjent siden 1868. Tvert imot gikk det hele syv år – efter diverse henvendelser fra privatpersoner – før de antikvariske myndigheter tok hansken opp. At innmuringen i 1982 heller ikke skjedde i «et sølvskrin», men «bare» i et av rustfritt stål», er kanskje av mindre betydning i denne sammenheng.»

 (Aftenposten 11. januar 1994 nr. 16, s. 15.)

Holck mente at Langslet hadde satt instituttet i et mindre flatterende lys. langslet fulgte så opp med en sluttreplikk, som er den morsomtste i utvekslingen, og med herlig språk og en strålende avslutning:

 «Kong Håkon V Magnussons hodeskalle ble altså oppbevart på Anatomisk institutt 1868–1982 i et skap – ikke i en skoeske, slik jeg dengang ble fortalt. Dette berøver naturligvis min artikkel (30.12) for en poetisk forsiring. Men jeg kan ikke innse at det rokker mitt poeng: At Anatomisk institutt ikke var det naturlige gravsted for en norsk middelalderkonge. Og i dette er vel dr.med. Per Holck helt enig, siden det var han som tok saken opp (se 11.1.)? Et innspill som jeg selvsagt gir ham stor heder for. Han anklager meg for å ha satt instituttet «i et lite flatterende lys», fordi jeg «ganske freidig» har påstått at den kongelige skalle var demonstrasjonsmateriale ved instituttet. Men jeg la ikke noe odiøst i «demonstrasjonsmateriale»! Jeg trodde ganske enkelt at hensikten med å ha gamle kranier i den antropologiske samlingen var at studenter og forskere skulle ha adgang til å se og studere dem. For det var vel tross alt en nøkkel til skapet?»

(Aftenposten 20. januar 1994 nr. 32, s. 15.)