Et vogtsk slektsvirus

Norsk Folkemuseum forbereder en storstilt utstilling med åpning i 2019, TidsRom 1600 – 1914, som vil ta for seg borgerskapet og embedsstanden i nevnte periode. Dette er jo et tema som treffer mitt interessefelt godt, selv om jeg skulle ønske jeg hadde enda bedre oversikt over de mest kjente slektene fra tidsperioden. Men noen av slektene har jeg jobbet en del med i forbindelse med forskjellige slekter, deriblant familien Vogt, som jeg kommer såvdt inn på i denne bloggartikkelen.

Magasinet Aftenposten Historie ved journalist og historiker Ulf Andenæs har publisert en serie med artikler basert på den kommende utstillingen, og det er selvsagt en artikkelserie jeg har lest med stor interesse og hatt utbytte av. Det er vel nesten umulig å unngå feil når man tar for seg borger- og embedsslekter – det blir mange navn og mange datoer å holde styr på. Og da kan man også komme i skade for å basere opplysninger på tidligere publiserte arbeider som inneholder feil. Dermed gjentas feilene, det er dette slektsforskerne gjerne kaller for spredning av slektsvirus. Det er et slikt slektsvirus jeg vil ta opp denne gangen.

I Aftenposten Historie nr. 8 skriver Ulf Andenæs i artikkelen «Norge før og etter 1814. Det gamle og det nye regime» blant annet om juristen, embetsmannen og politikeren Jørgen Herman Vogt (1784–1862). Han var i sitt andre ekteskap gift med grevinne Hedvig Lovisa Frölich (1787–1880), datter av grev Adolf Fredrik Frölich (Sveriges Riddarhus, Grevliga ätten Frölich nr. 49) og Hedvig Eleonora Hummelhjelm. De fikk tre barn sammen, deriblant datteren Ingeborg Hedvig (Hedda) Vogt (1825–1904), som ble gift med den svenske grev Albert Karl August Lars Ehrensvärd (1821–1901). Gjennom denne datteren går en linje til fyrstehuset Liechtenstein og arveprinsesse Sophie, født prinsesse av Bayern. Det betyr at når sønnen Joseph Wenzel, f. 1995, en gang kommer på tronen – han er nå nr. 2 i arverekkefølgen – vil Liechtenstein altså ha en norskættet fyrste.

Ekteskapet mellom Jørgen Herman og Hedvig Lovisa gikk ikke så bra, og i 1837 ble paret separert (noen kilder skriver at de ble skilt, men jeg lar den problemstillingen ligge for nåværende). Andenæs skriver i ovennevnte artikkel s. 36:

«Fruen flyttet ut. Hun døde i sitt svenske fødeland. Vogt ble boende i huset han hadde kjøpt midt i Christiania, i Prinsens gate 8, […]»

Og det er her feilen ligger. Hedvig Lovisa døde nemlig ikke i sitt svenske fødeland, men i Kristiania, Norge. Feilen skyldes nok at noen har blandet sammen den svenske byen Kristianstad med det daværende navnet på den norske hovedstaden, Kristiania (eller Christiania). I den store sammenhengen er det vel ingen alvorlig feil (akkurat som da jeg tok opp den gjentatte feilen om daværende kronprins Olavs kjøp av Bloksberg på Hankø – korrekt år for den formelle eiendomsoverdragelsen var ifølge grunnboken 1949, ikke 1947). Men for slektsforskere er det en kardinalfeil å ikke sjekke primærkilder.

Jeg har ikke Gustaf Elgenstiernas verk Svenska Adelens Ättartavlor 1925–1936 for hånden akkurat nå, men jeg har forstått det slik at den er kilden til feilen som er blitt gjentatt på side 141 i Samuel C. Dotsons bok Genealogie des Fürstlichen Hauses Liechtenstein seit Hartmann II. (1544–1585), utgitt 2003, jf. bokens kildeoversikt. Kanskje finnes samme feil i en relevant utgave av den svenske adelskalenderen, men det har jeg ikke sjekket ennå. På nettet finner man samme feil i artikkelen om Frölich i Adelsvapen.com (TAB 13) og på nettsiden Lindeblad.org. Det finnes sikkert tilsvarende feil på andre nettsider. I en Geni-oppføring har man «utviklet» feilen en smule (skjermbilde tatt i dag, 4. september 2018):

Her er Kristianstad blitt til Kristiansand i Vest-Agder! Jeg vet ikke hvilken kilde Andenæs har brukt (en oversikt er gjengitt på side 37 i artikkelen). To arbeider som nevnes og som eksplisitt kan knyttes til Vogt-familien stammer fra tiden før Hedvig Lovisa døde. Jeg kunne selvsagt tråle meg gjennom all litteraturen som er oppgitt for å finne feilkilden, men jeg vet ikke om det er verdt bryderiet. Feil er det blitt uansett.

Men korrekt dødssted er altså Kristiania. Det vet jeg blant annet fordi jeg har funnet følgende dødsannonse i Aftenposten 8. januar 1880 nr. 6 s. 3:

Annonsen forteller altså at Hedvig Lovisa Vogt «afgik ved Døden i vort Has [sic!] igaar Middag i en Alder af 92 1/2 Aar». Annonsen er signert datteren Clara Gjerdrum og dennes ektemann, kammerherre C.F. [Carl Ferdinand] Gjerdrum. Samme annonse stod på trykk i Aftenposten to dager senere (10. januar 1880 nr. 8, s. 2). Og da må man jo spørre seg hvor kammerherren bodde i 1880? Jo, da sjekker man adressebøkene som ligger på Digitalarkivet. Ettersom 1880-utgaven gikk i trykken høsten 1879, har jeg sjekket både utgavene for 1880 og 1881, og begge forteller at adressen var «Youngs Gd. 13» (altså Youngs Gade 13, i dag Youngs gate 13).

Skjermbildet er hentet fra 1880-utgaven.

Statsraadinden selv finner man også på samme adresse i 1880-utgaven, s. 270:

Kuriøst nok kan man i adresseboken for 1879 lese at både Hedvig Lovisa og Clara og Carl Ferdinand bodde i Youngs gate 11. Om det betyr at familien faktisk flyttet til nabobygget i løpet av 1879 eller om oppføringen er en trykkfeil, kan man jo lure på. Men det er ikke så viktig. For også kirkeboken for Jacobs menighet i Oslo bekrefter at Hedvig Lovisa hadde bolig i Youngs gate 13 da hun døde 7. januar 1880 av marasme.

Hedvig Lovisa (eller Hedvig Louise) Vogt ble dessuten gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Kristiania (i dag Oslo) 12. januar 1880. Her er gravstøtten (felt 14):

Photo: © 2005 Dag Trygsland Hoelseth.

Hedvig Lovisa ligger gravlagt sammen med blant annet dattersønnen Albert Gjerdrum (1869–1954). Clara Gjerdrum, f. Vogt (1828–1911) og kammerherre Carl Ferdinand Gjerdrum (1821–1902) ligger på et annet gravfelt på Vår Frelsers gravlund. (Her har for øvrig Gravferdsetaten i Oslo skrevet feil fødselsår for Clara, det skal være 1828, ikke 1822.)

Jeg har ikke klart å finne Hedvig Lovisa Vogt verken i den norske folketellingen 1865 eller 1875. Med forbehold om at jeg ikke har gjort gode nok søk er det jo fullt mulig at statsrådinnen en periode etter separasjonen bodde i sitt fødeland Sverige. Det får nærmere forskning ev. klargjøre. Men uansett er det sikkert og visst at hun i 1879–1880 bodde i Youngs gate 13 i Kristiania, og at hun døde der 7. januar 1880.

Se ellers tilhørende debatt i Digitalarkivets brukerforum.

Oppdatert onsdag 5. september 2018 kl. 9.30 (liten skrivefeil, lenke lagt til), sist gang onsdag 5. september 2018 kl. 14.45 (lenke til Digitalarkivets brukerforum tilføyd).

Aftenposten Historie og private gravplasser

Fridtjof Nansens grav på Polhøgda. Foto: (2012) Stig Rune Pedersen.

Jeg har vært en trofast leser av magasinet Aftenposten Historie siden oppstarten og burde snart sørge for å tegne et abonnement slik at jeg får redusert utgiftene mine en smule. Det går jo en del penger til diverse blader og tidsskrifter av historisk og/eller genealogisk art.

Aftenposten Historie dekker mange temaer som jeg er interessert i. Blant annet har bladet skrevet om mange norske emigranter og deres etterkommere som har gjort seg bemerket i USA og andre steder. Bladet har også artikler om kongelige temaer fra tid til annen.

Aftenposten Historie er et populærvitenskapelig magasin og dens artikler må leses i lys av dette. Men noen ganger kan artiklene være vel lettvinte. Et eksempel er Even Hagens artikkel om Fridtjof Nansen i nr. 2/2016, der det om Nansens gravsted i hagen på Polhøgda under overskriften «Det tok seks år å få godkjennelse» står at «Da Fridtjof Nansen døde 13. mai 1930, var det utenkelig at noen skulle bli gravlagt i en hage på privat grunn. Da familien omsider fikk tillatelse til å gravlegge ham på eiendommen på Lagåsen ved Lysaker utenfor Oslo, var det arkitektsønnen Odd som designet det enkle gravmonumentet».

Jeg har selv besøkt gravstedet ved et par anledninger, først i forbindelse med en arrangert utflukt under hovedfagsstudiet, og sist gang da jeg «snek» meg inn i hagen noen få år senere for å sikre meg et par bilder (hvor de er blitt av er en annen sak).

Fridtjof Nansens grav avbildet i 1937. Foto: (1937) Henriksen & Steen.

Men tilbake til hovedtemaet: «Utenkelig at noen skulle bli gravlagt i en hage på privat grunn»? Jeg kan nevne mange eksempler på private gravsteder i Norge, alle med tillatelser kunngjort i Norsk Lovtidend:

5. januar 1878
Res. om Tilladelse til at anlægge privat Gravsted paa Gaarden Frydensborg i Skaadø Præstegjeld

Høieste Resolution, hvorved er bestemt:

1. At det bifaldes, at Kirkedepartementet har meddelt Bergmester Tellef Dahll Tilladelse til at indrette et privat Gravsted paa et dertil udseet Stykke Jord paa hans Eiendom Frydensborg i Skaadø Præstegjeld under Bamble Provsti i Kristiansands Stift paa de sædvanlige Betingelser, at det dertil bestemte Sted blev indhegnet og indviet, forinden noget Lig der nedsattes, og af nuværende og efterfølgende Eiere anstændigen bliver vedligeholdt, at ved Begravelser de sædvanlige kirkelige Ceremonier og det øvrige Lovbestemte iagttages, samt at der for vedkommende Kirke og dens Betjente Intet afgaar i deres lovlige Rettigheder. 
2. At der i denne Anledning bliver at udfærdige naadigt Bevilling mod det bestemte Gebyr af 160 Kroner, hvilken Bevilling bliver at thinglæse.

Kilde: Norsk Lovtidende, 2den Afdeling, 1878, s. 3.

3 Januar 1880
Res. om Anlæg af en privat Familiebegravelse paa Gaarden Vollene i Barbo Præstegjeld

Kongelig Resolution, hvorved det mod Erlæggelse af et gebyr af 160 Kr. tillades Enkemadame Karen Christiane Røer paa sin Eiendom Vollene i Barbo Præstegjeld under Arendals Provsti i Christiansands Stift at anlægge en privat Familiebegravelse under Betingelse af, at det hertil bestemte Sted indhegnes og indvies, forinden noget Lig der nedsættes, og af nuværende og efterfølgende Eiere af Eiendommen anstændigen vedligeholdes – i hvilken Anledning Bevillingen bliver at thinglæse –, at ved Begravelserne de sædvanlige kirkelige Ceremonier og det øvrige Lovbestemte iagttages, og at vedkommende Kirke og dens Betjente Intet afgaar i deres lovlige Rettigheder. 

Kilde: Norsk Lovtidende. 2den Afdeling. Samling af Love, Resolutioner m.M. 1880, s. 2.

10 Januar 1880
Res. om Anlæg af en privat Familiebegravelsesplads i Modums Præstegjeld

Kongelig Resolution, hvorved det mod Erlæggelse af et Gebyr af 160 Kr. tillades forhenværende Distriktslæge Heinrich Arnold Thaulow inden Grændserne af St. Olafs-Kildens Kuranstalt med tilliggende Eiendomme i Modums Præstegjeld under Drammens Provsti i Christiania Stift at lade indrette et privat Gravsted for sig selv med Hustru og deres Descendenter med Familie under Betingelse af, at det hertil bestemte Sted indhegnes og indvies, forinden noget Lig der nedsættes, og af nuværende og efterfølgende Eiere af Eiendommen anstændigen vedligeholdes – i hvilken Anledning Bevilgningen bliver at thinglæse –, at ved Begravelserne de sædvanlige kirkelige Ceremonier og det øvrige Lovbestemte iagttages, og at vedkommende Kirke og dens Betjente Intet afgaar i deres lovlige Rettigheder.

Kilde: Norsk Lovtidende. 2den Afdeling. Samling af Love, Resolutioner m.M. 1880, s. 4.

29 Febr. 1884
Res. om Tilladelse for S.A. Parr til at indrette et privat Familiegravsted paa en Eiendom i Drøbak 

Kongelig Resolution, hvorved det tillades, at Grosserer Søren A. Parr, med Dispensation fra Forordningen af 22de Februar 1805 § 9, indretter et privat Familiegravsted paa sin Eiendom i Drøbak, under Betingelse af, at det dertil bestemte Sted indhegnes og indvies, forinden noget Lig der nedsættes, og af nuværende og efterfølgende Eiere af Eiendommen anstændigen vedligeholdes, – i hvilken Anledning Bevillingen bliver at thinglæse –, at ved Begravelserne de sædvanlige kirkelige Ceremonier og det øvrige Lovbestemte iagttages, og at der Intet afgaar i vedkommende Kirkes og dens Betjentes lovlige Rettigheder. 

Kilde: Norsk Lovtidende. 2den Afdeling. Samling af Love, Resolutioner m.M. 1884, s. 65.

[Ifølge 1875-tellingen var Søren A. Parr, f. i Drøbak 1815, registrert som bosatt i Kristiania og opplistet som skipsreder. Han var gift med Hannah Parr, f. i Drøbak 1825.]

9 Marts 1886
Res. om Tilladelse for Statsminister Richter til at oprette et privat Gravsted paa Gaarden Rostad i Inderøen 

Høieste Resolution, hvorved det tillades, at Hs. Exc. Statsminister O. Richter paa sin Eiendom Rostad i Inderøens Præstegjeld under Nordre Indherreds Provsti i Trondhjems Stift lader indrette et privat Gravsted for sin afdøde Hustru og sig selv, paa Betingelse af, at det dertil bestemte Sted indhegnes og indvies, forinden noget Lig der nedsættes, og af nuværende og efterfølgende Eiere af Eiendommen anstændigen vedligeholdes, – i hvilken Anledning Bevillingen bliver at thinglæse, – at ved Begravelserne de sædvanlige kirkelige Ceremonier og det øvrige Lovbestemte iagttages, og at der Intet afgaar i vedkommende Kirkes og den Betjentes lovlige Rettigheder. 

Kilde: Norsk Lovtidende. 2den Afdeling. Samling af Love, Resolutioner m.M.1886, s. 126. 

2 Marts 1889
Res. om Tilladelse for Handelsmand J.C. Moe til at indrette et privat Gravsted paa Gaarden Kløven i Tranø Præstegjeld 

Kongelig Resolution, hvorved det mod Erlæggelse af et Gebyr paa 160 Kroner tillades, at Handelsmand J. C. Moe paa sin Gaard Kløven i Tranø Præstegjeld under Senjen Provsti i Tromsø Stift lader indrette et privat Gravsted for sig og Familie, paa Betingelse af, at det dertil bestemte Sted indhegnes og indvies, forinden noget Lig der nedsættes, og at Gravstedet af den nuværende Eier og fremtidige Eiere af nævnte Gaard anstændigen vedligeholdes, – i hvilken Anledning Bevillingen bliver at thinglæse –, at ved Begravelsen de sædvanlige kirkelige Ceremonier og det øvrige Lovbestemte iagttages, og at der Intet afgaar i vedkommende Kirkes og dens Betjentes lovlige Rettigheder. 

Kilde: Norsk Lovtidende. 2den Afdeling. Samling af Love, Resolutioner m.m. 1889, s. 40.

Det finnes sikkert flere eksempler kunngjort i Norsk Lovtidend hvis man bare leter grundig nok. Ovennevnte Ole Richter er tilogmed omtalt i egen artikkel på sidene 46 og 47 i samme utgave av Aftenposten Historie! Så kan kanskje noen påpeke at ikke alle gravstedene over ligger i en hage, men det blir et sært ankepunkt i så tilfelle. Alle ligger eller lå på privat grunn de de ble opprettet.

Journalisten burde etter min mening ha erstattet «utenkelig» med «uvanlig», så hadde han vel sluppet unna med det.

I tillegg til eksemplene over må nevnes slekten Treschows private gravlund i Fritzøehus Park i Larvik. Parken er i dag en del av et landskapsvernområde, men var ihvertfall privat grunn da gravlunden ble etablert. Dessuten kan nevnes graven til Halvor Blindern (1733–1804) på gården Nedre Blindern i Oslo. For ikke å glemme graven til Thor von Ditten i Skravestadskogen på Skravestad i Sandefjord. Von Dittten døde dog i 1936. Når det ble gitt tillatelse til dette private gravstedet har jeg foreløbig ikke fått brakt på det rene.

Det kan ellers tenkes at den private gravplassen på Polhøgda var den første det ble gitt tillatelse til etter at kirkegårdsloven 1897 trådte i kraft (1. januar 1898) – det høres dog utrolig ut med tanke på de mange årene mellom 1898 og 1930 – men det må ev. undersøkes nærmere. Spørsmålet om private gravsteder (og deres omfang) i Norge – både i fortid, nåtid og fremtid – hadde ellers vært interessant å få belyst. Det får jeg ev. komme tibake til senere.