Genealogen nr. 1, 2023

På forsiden av Norsk Slektshistorisk Forenings tidsskrift Genealogen nr. 1, 2023, som kom i postkassen tidligere denne uken, kan man se et utsnitt av en illustrasjon med Hjula veveri på Sagene i Christiania i forgrunnen. Illustrasjonen er hentet fra boken Nordiska taflor, 1867, som man kan finne i Nettbiblioteket og som for lengst er «public domain». Bruken av illustrasjonen er knyttet til en av artiklene i herværende utgave. Fra innholdsfortegnelsen kan man lese:

• Arnvid Lillehammer: Simon Jansen knærkar – ein reisande spelemann?, s. 4–10.
• Finn Roaas: Lisa Caisa Larsdotter Örn – ei värmlandsk jente på Hjula veveri og hennes tragiske liv i Kristiania, s. 12–20.
• Per Reidar Christiansen. Agdernøtter 4. Av kongsætt? Slektskapet mellom egder med odel i Åmot i Sokndal, s. 21–39.
• Arvid Skogseth: Frostaslekt med «uekte» opphav i Leksvik, Trondheim og Tylldalen, s. 40–51.
• Robert Stieglitz: Connecting Norwegian Ancestors using DNA, s. 52–58.
• Bjarne Hollund: Benkestokker i Hordaland – sluttkommentar, s. 59-64.
• Dag Trygsland Hoelseth: Bokmeldinger, s. 65–68.
• «Ny bok om familien Salvesen fra Mandal», bokanmeldelse av Aanonsen, Ulf. En norsk klan i Skottland. Familien Salvesen fra Mandal, Mandal: Risøbank Interkommunale Selskap, 2022, s. 65–66.
• «Ny bok om slekt fra Øvre Rise på Hareid», bokanmeldelse av Strand, Geir Liavåg. Magnus og Lisbet Rise frå Øvre Rise på Hareid – deira aner og etterkommarar, Sandane: [Privat], 2022, s. 67–68.

I tillegg er det en del foreningsstoff, blant annet innkalling til årsmøtet tirsdag 23. mai 2023.

Denne gangen har ikke redaktøren hatt problemer med tilfanget av artikler – Rune Nedrud skriver selv i sin spalte at «Min frykt for at skrivelystne medlemmer ikke lenger ville bidra med godt stoff var noe ubegrunnet. Et lite varsko i forrige nummer førte til at vi denne gangen har et velfylt tidsskrift uten at jeg selv måte bidra med fyllstoff.» Faktisk så måtte utgaven utvides fra 64 sider (+ omslagssider) til 72 sider for å få plass til alt. 

Jeg synes utgaven har en god variasjon både tematisk og geografisk. Leserne kommer innom Kristiania (med kobling til Värmland), Agder, Rogaland, Trøndelag, Innlandet (Nord-Østerdalen i gamle Hedmark med Tylldalen), Nordland (DNA-artikkelen, med emigrasjonskobling til USA), Hordaland, Agder igjen og Sunnmøre. Simon Jansen knærkar, som Arnvid Lillehammer skriver om, hadde hollandske aner, slo seg sammen med ei jente av det reisende Vardal-følget. En bror ble stamfar til den velkjente reisende slekten Allting. Det handler mest om Agder i denne artikkelen, men også andre steder er nevnt.

Finn Roaas skriver om sin tippoldemor fra Värmland, Lisa Caisa Larsdotter Örn (1832–1881, som fikk to sønner med en Thorvald Gundersen, og mye av artikkelen går med på å drøfte hvem denne Thorvald kunne ha vært. Det var flere mulige kandidater, og tre av dem blir gjennomgått. I tillegg fortelles det om Lisa Caisas liv og levnet, blant annet ved Hjula veveri på Sagene.

Per Reidar Christiansen bidrar med sin fjerde artikkel i serien Agdernøtter. For ordens skyld lister jeg opp tidligere artikler i serien:

• «Agdernøtter: Forvirring rundt en 1500-talls ættekrets fra Kvåvig i Lyngdal», Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind 42, 2009, s. 149–158.
• «Agdernøtter 2. Møllsfolket i Holum og odelen i Lia i Fjære», Genealogen nr. 2, 2011, s. 5–11.
• «Agdernøtter 3. Navnetrøbbel i en arvetvisst fra Gyland», Genealogen nr. 2, 2013, s. 5–8.

Forfatteren skriver selv innledningsvis at «Vignetten Agdernøtter rommer kortere bidrag til revisjon av eldre litteratur om slekter i og fra Agder. Meningen er ikke å gå i dybden på hele slektskretser, men å påpeke feilslutninger og sviktende kildegrunnlag av betydning for hvordan enkelte slekters genealogi tidligere er blitt oppfattet. [... ] Et delmål er å vise at jobbing med primærkilder er lønnsomt, og at det er mulig å komme frem til nye resultater selv om en slektskrets synes å være utredet. Mesteparten av stoffet som settes under et kritisk søkelys er tidligere publisert i årsskrifter for Agder Historielag.» Disse kritiske gjennomgangene er viktige og må leses av alle som beskjeftiger seg med slektsforskning i Agder på 1500- og 1600-tallet.

Bygdebokforfatteren Arvid Skogseth bidrar med en artikkel om egen slekt på Frosta, og forteller blant annet om enkemannen Otte Hallsteinson (1772–1841) fra Tylldalen som havnet på Frosta og fikk barn der med Serina Johannesdatter Hojemsaunet (1771–1842). Artikkelen er grundig, med en grundig kildegjennomgang og interessante historier. Ja, folk beveget seg over større avstander den gangen også, men det er likevel fascinerende at en fra de indre bygder i Nord-Østerdalen havnet på Frosta ved Trondheimsfjorden 250 km unna.

Robert Stieglitz har jobbet med å finne konas slekt i Norge ved bruk av DNA. Man får et praktisk eksempel på genetisk genealogi, altså kombinasjon av DNA-testing med tradisjonell slektsforskning, eller «papirforskning» som vi ofte kaller det. Redaktøren oppfordrer til flere slike bidrag, og minner også om boken NSF ga ut i 2019, Slektsforskning med DNA, som kan være et nyttig hjelpemiddel til genetisk slektsforskning.

I min kommentarartikkel om Genealogen nr. 2, 2022, skrev jeg om serien med Benkestokk-artikler av Bjarne Hollund:

Føljetongen om Benkestokkene fortsetter. Bjarne Hollund hadde på trykk en artikkelserie om mulige  Benkestokker i Hordaland i Genealogen (nr. 2/2020 og nr. 1 og 2/2021). I påfølgende utgave, nr. 1/2022, slo Lars Løberg og Johan Marius Setsaas beina under Hollunds hypoteser, og i samme nummer fikk Hollund muligheten til en samtidig imøtegåelse. Tospannet Løberg/Setsaas' bidrag i herværende utgave er altså en kritisk kommentar til Hollunds imøtegåelsesartikkel. Og dermed er kanskje siste ord sagt i saken for en stund?

Jeg har en viss forståelse for at Bjarne Hollund, som har fått hard medfart for sin artikkelserie, følte behovet for en oppfølgingskommentar, noe han nå har gitt gjennom artikkelen Benkestokker i Hordaland – sluttkommentar. Han mener fortsatt at konklusjonene i artiklene står seg godt. Det er selvsagt nyttig med slike diskusjoner, men jeg lurer på om man nå har kommet til veis ende i utvekslingen. Selv har jeg falt av for lengst (det forteller kanskje mest om meg?), det er nesten slik at jeg ønsker meg en oppsummeringsartikkel. Men bare nesten. Det gjenstår å se om Løberg og Setsaas føler seg fristet til å svare enda en gang, eller om de føler de har sagt det som bør sies i debatten.

Jeg har bidratt med både korrekturlesing og to bokanmeldelser i herværende utgave. Da jeg startet som korrekturleser for mange, mange år siden var vi tre som leste korrektur. Nå har jeg vært alene om jobben en stund. Jeg skulle ønske jeg hadde selskap av i hvert fall én person til, for selv om jeg har en viss erfaring som korrekturleser også i jobbsammenheng, er jeg jo langt fra ufeilbarlig. Jeg får ikke med meg alt. Et par øyne til vil gjøre bladet enda bedre. Når det gjelder Genealogen nr. 1, 2023, så har jeg ikke lest korrektur på alle deler av bladet. Mine to bokanmeldelser kom til etterpå. Det er nesten så jeg ikke tør å lese gjennom anmeldelsene nå når de står på trykk av frykt for skrivefeil, for det er jo som kjent lettere å se andres feil enn sine egne. De to bokanmeldelsene kan tyde på at jeg mangler litt fantasi, for titlene starter jo begge med «Ny bok om ...». Nå var egentlig anmeldelsen av Salvesen-boken ment for forrige utgave, men jeg hadde kanskje justert den ene tittelen hvis jeg hadde sett på artiklene én gang til. Men så veldig viktig er det kanskje ikke. 

I seksjonen foreningsstoff får leserne denne gangen – foruten årsmøteinnkallingen – årsregnskapet for 2022, tilhørende revisjonsberetning samt referater fra foreningens møter i 2023. Det betyr at årsberetningen ikke er inkludert og ventelig vil bli sendt medlemmene per e-post en gang før årsmøtet, akkurat som i fjor. Det viktigste er jo at man får tilgang til årsberetningen før årsmøtet, men av notoritetshensyn hadde jeg sett fordelen av at årsberetningen også kom på trykk, i dette tilfellet i neste utgave. E-poster varer ikke nødvendigvis evig – tenk bare på alle som har opplevd at mange år med e-postarkiv har forduftet etter at Telenor nylig gjorde en «oppgradering». Når årsberetningen kommer på trykk er det lettere å finne tilbake til den i ettertid.

Short English summary: The article covers the latest issue of Genealogen, the bi-annual newsletter of the Norwegian Genealogical Society. 

Oppdatert fredag 26. mai 2023 kl. 11.15 (tyrkleif i siste avsnitt rettet opp).

The Korean War and Rolv Møll of Norway

Today – 25 June 2020 – marks the 70th anniversary of the outbreak of the Korean War. In Oslo's main street Karl Johans gate the South Korean embassy is behind the exhibition of 24 banners thanking Norway for its contribution to the war, which mainly consisted of a field hospital called Norwegian Mobile Army Surgical Hospital (NORMASH) as part of the UN force. Norway also contributed with financial support, and established together with Denmark and Sweden the hospital National Medical Center.

The banner says «70th Anniversary of the Korean War Remembrance Solidarity Peace» and «Takk, Norge For Støtten under Koreakrigen 1950–53 Republikken Korea» («Thank you, Norway for the support during the Korean War 1950–53 The Republic of Korea»).

Karl Johans gate, Oslo.

Karl Johans gate, Oslo, with the University of Oslo's Law Faculty Library in the background, and further back the Royal Palace.

Photos: © 2020 Dag Trygsland Hoelseth.

The South Korean embassy is currently hosting a photo contest were people are encouraged to send in their best photos of themselves alongside the banners. The best photos in the categories «best quality picture», «most creative picture», «pictures in special attire», «happiest or funniest picture» or «picture showing cooperation between Korean and Norway» will win a prize from the embassy. I guess I would have to make a better effort than the ones above in order to win ...

623 Norwegian men and women served in NORMASH over seven contingents. Only 2 of them working for the hospital were killed – one was shot, the other killed in a car accident. In addition two two seamen died, one by illness while the ship «Belocean» was in harbour in Pusan, the other by drowning while the ship was in harbour in Japan. But several Norwegan-born men served in the US army. One of them was Rolv Møll, who was born in Holum, Mandal in 1926 and settled in Brooklyn, New York in May 1950. He married the Norwegian-American Rosy Reiersen (Ryerson) (1924–1976) in December 1951, four months after he had joined the US army: He was sent to Korea in April 1952, serving in the 35th Infantry Regiment (25th Infantry (Tropic Lighting) Division) and was killed on the North Korean frontline in July the same year, 26 years old. He was among others awarded the Purple Heart posthumously. I wrote a piece about Rolv in Slektshistoriewiki, the Norwegian genealogy wiki, back in 2017. So whenever I think about the Korean War, I think about Rolv, whose life was taken far too early while in the service of his adopted country.

Updated on Friday 26 June 2020 at 12.40 (typo corrected).

Aspholmen, Mandal (gravplass)

Aspholmen er en liten og fredelig øy som ligger på vestsiden av Mannefjorden utenfor Mandal. Om sommeren er øya et populært utfartssted for både lokalbefolkning og sommerturister som ikke ønsker å ligge tett i tett med andre solbadende på de mange strendene. Aspholmen ligger like utenfor Stumpodden på Risøbank og er dermed ikke mer enn noen få svømmetak fra fastland. Hadde bare temperaturen i vannet vært mer forlokkende! De fleste som drar til Aspholmen drar med båt. Der finnes en liten brygge, en badestrand og svaberg, og dessuten en liten skog som man kan utforske. Alt i alt en idyllisk plett utenfor sørlandsbyen.

Men Aspholmen har mer å by på! For de som er interessert i sjøfartshistorie og/eller gravplasser så er øya så absolutt verdt et besøk. I Mandal bys historie bind 2 redigert av Finn-Einar Eliassen kan man i en bildetekst på side 148 lese om sjøfolk som ofte brakte med seg smittsomme sykdommer til Mandal. For at smitten ikke skulle spre seg, ble flere tiltak satt i verk, blant annet ble fartøyer lagt i karantene og sjøfolk som døde, ble begravet utenfor byen. Aspholmen ble flere ganger benyttet som gravplass for folk som man fryktet var døde av pest eller andre sykdommer. Historiebindet har gjennom kirkeboken identifisert følgende personer som ligger gravlagt der ute. I det følgende har jeg lagt til lenker til kirkebokoppføringene og gjort noen mindre rettelser til det som stod i byhistorien:

• Karl Albrecht Wallis, en tysk sjøkaptein som var død av kolera og ble begravet i november 1849. [Halse i Mandal, KLOK nr. B 1F (1846-1849), Døde og begravede 1849, s. 37, nr. 39]
• Jens Bjørn Simonsen, 16 år, fra Rødberg i Sør-Audnedal, som ble begravet i september 1850. Han døde om bord i Mandal-skonnerten «Victoria», som var kommet hjem fra et «Kholera mistenkt Sted». [Halse i Mandal, KLOK nr. B 1G (1850-1853), Døde og begravede 1851, s. 31, nr. 31]
• Styrmann Johan Aamodt (Aamoth), 24 år, fra Flekkefjord, gravlagt oktober 1857. [Halse, MINI nr. A 13 (1847-1859), Døde og begravede 1857, s. 362, uten nr. ml. 80 og 81 og Halse, KLOK nr. B 2 (1854-1868), Døde og begravede 1858, s. 254-255, nr. 40]
• Syvert Olsen fra Bergen, jobbet om bord på skonnerten «Niord» og ble gravlagt i august 1866. [Halse, MINI nr. A 14 (1859-1872), Døde og begravede 1867, s. 480, nr. 186]

Jeg fikk selvsagt lyst til å besøke gravstedet etter å ha lest ovennevnte bildetekst. Tanken på å svømme over til øya fristet ikke (og hvordan skulle jeg holde kameraet tørt?), men heldigvis kom en svoger meg til unnsetning. Han skulle uansett ut for å sjekke krabbetegnene og tok gjerne en stopp på Aspholmen. Den mellomste datteren hans (den gang 3 1/2) var også med. Hun skjønte nok ikke helt poenget med å ta så mange bilder av en gravstein, men var som alltid glad for å komme ut på sjøen.

Gravstenen står i ensom majestet på en liten gresslette i trygg avstand til sjøkanten (se bildet øverst). På dens fremside står en tekst på tysk om den avdøde skipskaptein Wallis (se lenger ned for norsk oversettelse), og ved foten av steinen ligger det en helle der navnene på de øvrige gravlagte er hugget inn.

På gravsteinens bakside står det et tysk minneord (se nedenfor). Opprinnelig var en jernplate festet til gravstenen, men den har ramlet ned.  Her kan man lese følgende inskripsjon (dog ikke alltid lett å skille mellom punktsettingen og rustflekkene, så dere får ha meg unnskyldt for eventuelle feil):

«Aspholmen

I gamle dager ble skip som man trodde hadde pestsyke mennesker ombord lagt i streng karantene og eventuelle døde ble gravlagt utenom de vanlige kirkegårder.

På steinens forside
Her hviler i Guds navn skipskaptein C. A. Wallis født i Barth i Preussen den 31. mai 1813 død i Nordsjøen ombord på sitt fartøy "Louise" den 19. november 1849.

På baksiden av steinen har kapt. Zornow på vegne av avdødes etterlatte sørget for følgende minneskrift: Carl Albrecht Wallis. Vel hviler du fjernt fra dine kjære. Men i deres hjerter er du evig nær.

De lagdes som det står i Ibsens Terje Vigen.
"For solbrand og vindes vift, og derfor blev græsset så stridt og stivt. Men med vilde blomster iblandt."»

Den observante leser vil sikket legge merke til at mens det på gravsteinens forside står at Wallis døde 12. november 1849, så står det 19. november på jernplaten. Ifølge kirkeboken er førstnevnte korrekt.

Alle bildene er tatt 1. august 2014. @ Dag Trygsland Hoelseth.

Jeg fikk tatt bildene jeg ønsket og var godt fornøyd med den lille utflukten. Min svoger kom heller ikke tomhendt fra turen. Det var krabber i tegnene!

Lokalhistoriewiki har for øvrig listet opp flere lignende gravplasser på øyer utenfor kysten: Torsvik i Kristiansand, Lamholmen i Søgne, Aspholmen, Eggholmen og Ramsøy i Mandal, Sutnøy i Lyngdal, Eikvåg, Terøy og Skarvøy i Farsund samt Kollsøyna og Prestøya i Flekkefjord. Disse stedene omtales alle som «gravplass […] for ilanddrevne sjøfolk. Det er ikke helt presist, i hvert fall ikke om Aspholmen, der det ble gravlagt sjøfolk som døde om bord, de ble ikke skylt i land. Men det hadde uansett vært spennende å få dokumentert de som er gravlagt på de andre plassene som er nevnt.

Harkmark Church and Cemetery, Mandal, Norway

Grave of my great-uncle Jakob Trygsland (1910-2001) and his wife Martha Trygsland, née Eikså (1912-2010).

One of the oldest graves at the cemetery - shopkeeper Thomas Knuthsen, who was born at the farm Dosta in Harkmark 16 December 1786 and died the same place on 11 October 1863.

Grave of Andrea Jørgensdatter, b. 18 July 1830, who after 15 1/2 years of marriage to L. Fredriksen, died on 25 December 1865.

The war memorial outside the cemetery walls. Engraved are the names of Thomas Skeie (d. 6 March 1943, he was in the US Army), Alf Fredriksen Harkmark (died in the concentration camp of Natzweiler(-Struthof) 5 January 1944) and Tarald Osnes (died in Dachau 31 March 1945). The red sign, if anyone wonders, says "The children's flower garden. Here all children can plant and water [the flowers]." It seems to be a project for local pupils. I have seen similar signs at other cemeteries.

Harkmark Church in Mandal in the county of Vest-Agder, Norway, celebrates its 400th anniversary this year. I have visited the cemetery on several occasions, but this was the first time since my great-aunt died. The church, which has 135 seats, is protected by law. A book about the church in connection with the anniversary will be published later this year. For photos of the church inside, go to the official website of Mandal parish. The anniversary service will take place on 22 September 2013, to be conducted by the bishop of Agder and Telemark, Stein Reinertsen.

Mandal artist Olaf Isaachsen (1835-1893) in focus

Sunday 20 September 2009 was the last day of the exhibition of the Mandal artist Olaf Isaachsen’s paintings in the Blomqvist gallery in Oslo. But if you were unfortunate enough to miss the exhibition, you can still enjoy Isaachsen’s art by reading Tone Klev Furnes’ book «Olaf Isaachsen – Med livet som pamflett», which was published in late August 2009.

The exhibition was opened on Thursday 3 September by former Norwegian prime minister Kåre Willoch, who descends from the Isaachsen family.

Olaf Wilhelm Isaachsen was born at Mandal on 21 March 1835 as the second son of Daniel Peter Christian Isaachsen (1811-1882) and Cecilie Marie Wattne (1811-1895), and thus belonged to the Isaachsen-Willoch family’s branch 1 line 2, while Kåre Willoch descends from line 4. The architect Thomas Willoch, b. 1933, who for many years worked at the Royal Palace in Oslo as Palace Superintendent, belongs to the third line.

Isaachsen was educated at an arts academy in Düsseldorf, Germany and was also an apprentice with the French artists Thomas Couture and Gustave Courbet.

Isaachsen was one of the first Norwegian artists who after finishing his education decided to settle in Norway to live on his art. He struggled to get recognition in his lifetime, and after his death at Kjos in Kristiansand on 22 September 1893 he was for a long period a forgotten painter. Today Isaachsen is regarded as one of Norway’s most prominent artists and greatest colourists with motives from Setesdalen and the coast landscape of Southern Norway.

Olaf Isaachsen married at Düsseldorf on 23 August 1864 Antonie Johanne Prehr (1838-1870), daughter of veterinary Wilhelm Heinrich Prehr and Jeanette Walther. The couple had four children – William (1865-1942), who emigrated to New Zealand; Eivind (1866-1926); Johanna Maria (1867-1872) and Harald (1869-1942). Only the latter continued to live in Mandal, but his children ended up in Oslo and in the United States.

The author Tone Klev Furnes has also written other books about artists from Mandal. In 2000 she published «Amaldus Nielsen – kystens maler» and five years later she finished the book «Én by – fem kunstnere» («One city – five artists») about the artists Adolph Tidemand, Olaf Isaachsen, Amaldus Nielsen, Gustav Vigeland and Emanuel Vigeland.

Sources:

• The article «Willoch (Isaachsen-Willoch)» in Norsk Slektskalender, 3^rd volume, Oslo, 1979, pp.193-212.
• Kulturkompasset.no (September 2009)
• Tone Klev Furnes at BibSys
• Vest-Agder fylke, Halse i Mandal, Klokkerbok no. B 1C (1834-1838)
• Vest-Agder fylke, Kristiansand, Ministerialbok no. A 18 (1890-1897)
• Lindesnes 19 September 2009 No. 217, p. 10.
• New Zealand - Birth, Death and Marriage Historical Records (death reg.no. 1942/22581)

Updated Thursday 24 September 2009 at 22:10.